Silje og Aslak på nye eventyr

(Silje skriver:)
Vi har aldri fått skrevet noen gylne, siste ord på bloggen. Men her kommer omsider et innlegg som avslutning på dette kapittelet av "Silje og Aslak på nye eventyr". Jeg sitter i stua vår i Landvik (Grimstad), har laptop'en på fanget mens jeg prøver å roe lillegutt ved å trille vogna med høyre beinet. Han har fått med seg såpass mye fra sin tid i Etiopia at han vet at unger ligger ikke i vogn - de blir båret. Tarjei er nå ni uker gammel, men har allerede spredd så mye glede at mor og far flyr lavt (dog med et litt sløret blikk etter nattevåk, byssing og store omveltninger).

Vi er utrolig takknemlige for årene i Etiopia. Det viktigste jeg tar med meg er nye perspektiver på verden og livet. Og perspektiver er viktige, for de kan snu opp ned på alt og gjøre at man for eksempel blir full av takknemlighet over det man har i stedet for å tenke på det man ikke har. Vi har også fått erfaringer som vi aldri hadde fått her i Norge. Jeg er veldig fornøyd med at jeg etter hvert klarte meg ganske bra i trafikken i Etiopia som styrtes av Darwins regler mer enn trafikkregler og at jeg vet at man klarer seg greit med vann i tønner og begrensa tilgang på elektrisitet, hull-i-gulvet-do og mat som noen ganger minner mest om en gammel fille med rød stuing på. Dessuten har jeg lært å brenne kaffe og så snart det våres blir det kaffeseremoni på verandaen med tre skeier sukker i hver kopp og popkorn til.

Akkurat nå stråler februarsola over snødekte jorder utenfor vinduet, og det kunne ikke ha vært mer ulikt slik det ser ut i Gimbi. Jeg føler meg så rik som har fått oppleve begge deler og fått med meg et slikt eventyr som åra i Etiopia har vært.

Tusen takk til dere som har fulgt oss på bloggen!  Vi har vært overraska og rørt over at det er så mange som har fulgt med oss!

              
                 Gode kollegaer

De siste ukene har jeg hatt norgestjeneste. Jeg har reist rundt og besøkt foreninger, menigheter og vært på møter og fortalt om prosjektene våre i Etiopia. Det har vært noen flotte og meningsfylte uker. Jeg har fått blitt kjent med NMS som organisasjon fra norsk side og jeg har sett litt av alt det flotte arbeidet som gjøres blant engasjerte NMS'ere. Nå er det snart mammapermisjon for min del og om 3,5 uke kommer Aslak hjem fra Etiopia. Da skal vi etablere oss i Grimstad.

Flere ganger de siste ukene har jeg blitt spurt om det at vi nå drar hjem betyr slutten for prosjektene vi har jobbet i. Det er det heldigvis ikke! Vi har vært rådgivere mens vi har jobbet i Etiopia og ikke prosjektledere -den jobben er det dyktige etiopiske kollegaer som tar seg av. Vi har først og fremst fungert som et mellomledd mellom prosjektene og Norge, og hatt med rapportering, budsjettering og administrasjon å gjøre

Denne nye måten å organisere bistand og misjonsarbeid på, kan være utfordrende for oss som reiser ut og så gjerne skulle ha jobbet mer med faget vårt og implementeringen av aktivitetene. Jeg er likevel ikke i tvil om at dette er en mye bedre måte å organisere arbeidet på.. Dette er en gunstig arbeidsfordeling og gjør prosjektene mer stabile og bærekraftige. Antagelig vil det ta noe tid før de nye rådgiverne for prosjektene er på plass, men med en veletablert programadministrasjon og dyktige prosjektledere vil prosjektene likevel kunne fortsette sine aktiviteter

                             

Adamu har vore ein trufast medarbeidar i Etiopia i mange år, og dei siste fire åra har han vore leiar for "A positive life", eit HIV/AIDS-prosjekt som prøvar å hindre spreiing av denne forferdelege sjukdomen og hjelpe dei som alt er smitta. Frå og med 2011 er delar av prosjektet hans lagt inn under det integrerte landsbyutviklingsprogrammet i Vest-Etiopia, og han har allereie styrka aktivitetane våre mot HIV og AIDS betrakteleg.

Ein av dei viktigaste metodane han brukar er "community conversations", eller fellesskapssamtaler om du vil. Dette er ein prosess der individ frå ulike målgrupper i lokalsamfunnet set seg ned for å diskutere eigne utfordringar og saman kjem fram til korleis dei sjølve kan løyse oppgåvene. Dette er ein verknadsfull læreprosess som fører til sterkare samhald og relasjonar til kvarandre, i fylgje Adamu. Han er akkurat ferdig med ein Bachelorgrad i sosiologi, og har vald å skrive bacheloroppgåva si om nettopp desse samtalene og effektane dei har.

Gruppene kan bestå av opptil 60-70 personar. Begge kjønn skal deltaka, og medlemeneskal representere ulike aldersgrupper, religionar, økonomisk status og utdanningsnivå. I tillegg søkjer Adamu å få med seg religiøse og lokale leiarar, samt tradisjonelle medisinmenn. Resultata er opplyftande, og samtalegruppene har større ringverknadar enn å førebyggje spreiing av HIV og AIDS. Adamu har sett at lokalsamfunn har byrja å ta tak i fattigdomsproblematikk, miljøvern, kjønnsrelaterte spørsmål og andre helse- og sosialproblem. Og ikkje minst, seier Adamu; samtalene har ført til at folk ikkje bare fokuserer på dagen i dag, men på korleis heile lokalsamfunnet kan få det betre i framtida.

Dårleg sikt for sjåføren.

Kvinnene ber samfunnet.

Me droppa finvasken.

Soloppgang ved Den Blå Nil.

Ingen merka tursti her.

Den Blå Nil.

Muhammed og dei åtte ungane.

Total mangel på universell utforming, men rullestolen skal fram!

Hans Birger har reist seg frå rullestolen.

Med stødige sjøbein.

Habtamu har lege i hytta sidan han blei lam i ei gullgravingsulukke for to år sidan.

Smilet uteblir, men me håpar likevel stolen skal hjelpe han framover.

Vakrare ungar er vanskeleg å finne.

Fargerik mais til tørk oppunder taket.

Gode vener i Chesiga; f.v. Mamacha, Chefira, Ayele og Ufgaa.

Feiring av Meskel med kea, lokalt maisøl, i skuggen av treet.

Eit av landsbyens mange andelsslakteri som førebur kveldens fest.

Tidenes finaste overnattingsstad, med sengehestar for sikkerhets skuld.

Kea minnar om sjokolademjølk, men smakar noko ulikt....

Unggutar ventar på mørkret, fløytespel og dans.

Giorgibushi sit like karsleg som namnebroren sin i Texas.

Blånilen skal demjast, og dei blå merka viser kor høgt vatnet kjem til å stå.

Denne gjengen ved Koncho hadde spela og dansa heile natta.








 

Det heiter seg at den som ventar på noko godt, ikkje ventar fånyttes; etter snart to års venting er no PCU-kontoret vårt i Gimbi ferdig! Hittil har programkoordinator Gemechis og økonomiansvarleg Tariku nytta provisoriske kontor ved synoden, medan Silje og eg for det meste har hatt heimekontor i "villaen" vår. 

Alt går ikkje som ein nordmann tenkjer i dette landet, og tidsperspektiv er ei stadig utfordring. Me får sjå det positive i det og trøyste oss med at i alle fall eg rekk å sitja litt på kontorstolen før me sluttar. Dessutan blei det staselege kontor til slutt.

                                     Programkoordinator Gemechis på sjefskontoret.
 

Eg er fullt klar over at det ikkje har noko som helst med NMS eller bistandsprosjekta våre å gjera, men for andre gong i Etiopia har eg sett ein LEOPARD! Og alle som har budd i Etiopia i seinare år, veit kor sjeldan vare dette er her til lands.

Den store opplevinga kom på veg opp frå Sirba og Blånildalen på torsdag morgon. Saman med eit par vener frå Noreg hadde eg tilbragt Meskel og to overnattingar saman med Gumuzane, og me var allereie overvelda av inntrykk og gode minne for livet då me køyrde oppover mot Koncho. Me hadde sett soloppgangen ved Den Blå Nil, drukke kaffe og kea (lokalt øl) i hytte etter hytte, og feire Meskel med fløytespel og dans. Me hadde vassa over Bokaelva med ein rullestol på nakken, og overlevert denne til ein gut som blei lam i ei gullgravingsulukke for snart to år sidan, og som sidan då har lege på ei seng inne i den mørke stråhytta si. Me hadde site i skuggen av store tre og i mørke hytter og dela livet med gode vener, og me hadde sove på taket av LandCruiseren medan lyden av fløyter og Afrika fylde tropenatta.

No sat me i bilen og køyrde gjennom gras som var høgare enn bilen og tygde drøv på det me hadde sett og høyrt. Då er det skaparverket dreg opp esset frå ermet og lar oss få eit kort møte med ein leopard i vegen framfor oss før han hoppar inn i det høge graset. Og me som var mållause frå før.

For 1,5 uke siden dro Aslak tilbake til Etiopia. Han skal være der i omtrent åtte uker og kommer tilbake tre uker før terminen. Vi håper at knøttet i magen har lyst til å holde seg der inne til far kommer hjem! Jeg har fått Norgestjeneste i ukene frem til permisjonen og har allerede fått besøke menigheter i både øvre Telemark og i Agder, og ikke minst vært innom kvinnestevne på Fjordglimt og en kvinneforening i Bamble, for å fortelle om prosjektene våre i Etiopia. Det har vært utrolig flott og inspirerende. Jeg kjenner ikke NMS Norge fra før, men har allerede forstått at det er en organisasjon full av ildsjeler. Da jeg var på kvinneforening i Bamble på mandag møtte jeg en gjeng som gjorde en stor innsats for å forberede seg til julemesse. Vakre håndarbeid var allerede ferdige, kaker skulle bakes og damene var i gang med å selge lodd. Det er utrolig inspirerende og rørende å se den innsatsen som blir gjort for at våre prosjekter skal kunne drives!

Jeg blir veldig godt mottatt, og selv om vi ofte snakker om vanskelige temaer som omskjæring og kvinnerettigheter, blir det gode samtaler ut av det. De neste ukene blir det flere foreninger, menigheter og leirer som skal besøkes og jeg gleder meg!

Aslak er i Vest-Etiopia nå, så det kan ta litt tid før han får oppdatert bloggen med bilder og nyheter, siden nettilgangen er så ustabil. I mellomtida legger jeg ut noen bilder fra teltturen vi hadde rett før han dro. Som dere ser, var ikke fiskelykka større enn at vi måtte spe på kveldsmaten med pannekaker. Men lykka totalt sett var maksimal!

Me er heime i Noreg på ferie, og tar nokre veker fri frå både jobb og blogg. Bloggast att i september ein gong!



I 1987 døydde bestemor, og med det møtte eg døden for alvor for fyrste gong. Beskjeden kom seint, etter å ha blitt bore av telefonline delar av vegen og deretter via kortbølgjeradio til misjonsstasjonen ute på den kongolesiske landsbygda. Same året døydde bestefar, då fekk me beskjeden ein kveld me kom fram til ein misjonstassjon i Tanzania under ei reise frå Kongo til Kenya. 22. juli 2011 var eg langt frå Oslos gater då det small. Eg sat på ein restaurant i Addis Abeba då det tikka inn ei tekstmelding frå ein av vaktmennene våre: "Do u any information about oslo".

Sidan den tid har det kome mykje vond informasjon frå Oslo. Mobiltelefonar, internett og internasjonal TV var med ein gong på pletten med oppdateringar, og ei heil verd fylgde med i sjokk og vantru. Etter som dødstala steig og realiteten gjekk opp for oss, kom brått hendingane nærare og sjokket likeså. Under forbøna for Noreg i kyrkja vår på sundag kom tårene for fyrste gong. Helsingar og kondolansar gjennom e-post, Facebook, sms og mobilsamtaler har strøymd inn frå heile verda, og frå alle nivå i det etiopiske samfunn tar dei kontakt for å spørja oss nordmenn om me har miste nokon kjære og for å uttrykkje kor grusomt og uforståeleg det er at noko slikt kan hende i eit fredeleg land som Noreg. Den siste veka har tankane våre gått til dei sørgjande i Noreg, og me bed for alle dei som opplever det tyngste av alt her i livet; å miste nokon ein er så inderleg glad i.

Til vanleg er døden tettare på ein i Etiopia enn heime i Noreg. På veg til jobb her om dagen blei det slått opp eit telt utanfor eit hus i nabolaget vårt, ein heim der me ofte har vore innom for å kjøpe injerra til lunsjen vår. Den middelaldrande kona i huset var død, og sørgjande samla seg rundt familien. På veg til Gimbi er gravferdsfylgje eit fast innslag, og ein køyrer ikkje forbi slike prosesjonar utan å reflektere over livet. Spesielt ikkje når dei kvit- og svartkledde kjem ut av ei stråhytte med ein liten, kvit bylt i armane, og med ei gråtande mor, ein sørgjande familie og ein heil landsby med sine gråtekoner bak det døde barnet. I ein landsby ved foten av Ras Dejen blei kvelden plutseleg fylt av lyd medan me sat rundt bålet utanfor teltet. Ein ung gut var død av malaria, og gråt, rop og sorg fylde det svarte mørket. Ein stor prosesjon bar den døde til grava si same natt, og heilt fram til morgongry fylgde rytmiske trommeslag han som hadde gått bort for å vera med han på vegen.

Døden er ingen ven for nokon, og det er meiningslaust å samanlikne dødens mange andlet. For barn og unge er det livet som skulle vente dei, ikkje døden. For vaksne og eldre skulle ein få leva til ein kunne trekkje beina opp i senga, gamal og mett av dage. I staden ser me menneske lide og døy rundt oss, med familie og vener som står attende fullstendig oppløyste i sorg. Ord blir så fattige og trøysta kan verke så svak. Men det er eit håp midt i all håpløysa. Det er ein kjærleik som er sterkare enn døden. La oss bringe ljos der mørkret rugar, og la oss bringe glede der sorg og tyngsle rår (Frans av Assisi).

"La ikkje det vonde få vinne over deg, men vinn over det vonde med det gode."              Romarbrevet 12, 21

"For denne Gud er vår Gud for evig og alltid. Han skal føre oss ut over døden."                  Salme 48, 15

  
Damene kosar seg med injerra og affaanyi.               Prosjektstamma samla rundt leirbålet.

  
Talila slår til med kveldens leik.                                 Samson var ein av taparane og måtte stampe kaffe.

  
Gemechis måtte òg ta sin del av damearbeidet.     Sola forsvann og overlet scena til tropenatta og bålet.


Dei to fyrste vekene av juli var programadministrasjonen, prosjektleiarar, rekneskapsførarar og DASSC-direktørar samla i Gimbi for halvårsrapportering og budsjettrevisjon av dei NORAD/BN-finansierte prosjekta til NMS. Det blir mange og lange dagar rundt langbordet og framfor PC-skjermane ved slike høve, og det sosiale fellesskapet i mat- og kaffepauser er faste høgdepunkt. Denne gongen fekk me dessutan gleda av å overraske med noko utanom det vanlege; ein sauefest med Aud-Karin som sponsor og back donor!

Aud-Karin, føregjengaren vår som bistandsrådgjevar, var her på besøk rundt påsketider. Før ho drog heim, gav ho oss 1000 birr i handa med klar beskjed: "Hvis de får det til; kjøp ein sau og lag fest for prosjektfolket!" Og det gjorde me. Bikilal-prosjektet fekk ansvar for å kjøpe ein sau på landsbygda, slakte han og tilbereie eit festmåltid.

Kvelden kom, og alle deltakarane på samlinga fekk invitasjon til ein heilaften rundt bålet. Letu & co varta opp med nydeleg injerra og affaanyi, det sistnemnte er ein lokal Wollega-wot laga av sauekjøt og grøn peppar. Heite saker! I den tussmørke tropekvelden var det god stemning, ikkje minst då programsjåføren slo til med ein mime- og gjettekonkurranse. To av karane tapa det heile, og som straff måtte den eine male kaffen og den andre servere til gjestene. I ein kultur med klare kjønnsroller blir det moro av slikt.

Til trass for at det er midt i regntida, fekk me ikkje ein dråpe nedbør denne kvelden. Akkurat det kan me vel neppe takke Aud-Karin for, men for den stakkars sauen sender me ein stor takk til vår gode ven og filantrop frå Valdres! Full økonomisk og forteljande rapport som gjere greie for bruk av midlane kjem på sikt. Me er då profesjonelle bistandsbyråkratar.